Alle har sin historie

Korridoren på sykehjemmet er fin å gå tur i. Temperaturen er stabil, og det er sjelden noe problem med regn eller sol. Det er også kort vei til påfyll av mat eller drikke. Min trenings-makker har ikke så veldig matlyst, men kan få en liten fartsøkning på hjemtur tilbake mot rommet.

Det er 16 rom i denne korridoren. Og 16 nye rom dersom vi legger ut på langtur til neste avdeling. Underveis veksler vi noen ord med hyggelige folk vi møter.

Det er over 50 år siden vi gikk de første turene sammen. Da var terrenget annerledes. Praten også. Og i mitt hode som liten pjokk, skulle livet vare evig. Nå er evigheten kommet nærmere, og turene blitt kortere, men tankene kan reise langt.

Jeg tenker på dørene vi går forbi. På hvert rom bor et menneske som har fått livet sitt forandret. Men fortsatt et uendelig verdifullt menneske! Med sin historie. Sine livserfaringer. Stolthet og storhet. Tenk om de alle hadde kunnet fortelle!

En avis ligger i gangen. På kultursidene ser jeg tilfeldigvis en flott artikkel om et av barnebarna til de som bor her. Uten at noen av de som jobber eller bor på naborommene, trolig vet noe om denne lille del av historien. Noe av det såreste med å gå i korridorene på sykehjemmet, er å tenke på at innenfor hver dør bor det et menneske som er mye mer enn det vi ser. Som har sin historie. Og sine historier. Bragder. Og bagateller. Noe som skulle vært husket.

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?

(Salme 8, vers 4 og 5)

Jeg tror Vårherre ser. Og husker.
Men også at Skaperen har gitt oss et oppdrag, vi som fortsatt kan huske.
Å være nysgjerrig på livene til hverandre. Historien. Og historiene.

Det er mye som ikke må bli glemt. Og noen ganger er de viktigste turene de nærmeste.
Ikke fordi de er bare lette å gå. Men fordi noen trenger at vi går sammen med.
I sakte fart.

Først publisert på Steinar Leirvik sin facebook-side.